Mai–seilas til Hortavær og Sklinna

Av Gudmund Nilssen. Reportasje i Brønnøysunds Avis onsdag 24. mai 1995.

 Hortavær og Sklinna var mål for Brønnøy Seilforenings mai – seilas i år. Turen ble en ubetinget suksess og en flott opplevelse for skippere og mannskap på ”Victoria”, ”Sjasmin”, ”Trident”, ”Sunwind” og ”Tea”.

 Fredag startet seilasen, som var lagt opp som ren turseilas med innbudt mannskap. Første del av turen gikk vestover mellom Sandværet og Revlingan utenfor Torget. Sandværet ble rundet og kursen lagt sørover mellom Gimsan i vest og Horuvan i øst. Til å begynne men uteble den store seilvinden, men godværet ble nytt i fulle drag i den vakre skjærgården sørvest for Torghatten. Entusiasmen ble ikke mindre da den ene seilbåten etter den andre satte seil sørover mot Hortavær. Etter hvert som dagen led mot aften, gikk vesthimmelens lave skyer over i rosa og rødt, samtidig som en nordvestlig bris farget havet dypblått. Et vakkert syn.

 Hortavær: Etter å ha rundet Kvingra på styrbord side, ble det klargjort for innseiling til Hortavær fra sør. Vi seilte opp i havnen og tok fast i en fortøyning som så god og sterk ut. Her la vi oss rekke ved rekke. Da vi skikkelig hadde klargjort båtene og skeiet ut mannskapene, dukket det plutselig opp ei motorskøyte. Kursen ble lagt mot vår ”lånte” fortøyning, og vi forberedte oss på replikkvekslingen som etter denne formastelighet var oss vel unt. Køyta seig sakte opp mot S/Y ”Tea”, og en av mannskapet dukket opp på fordekket. Det menige mannskapet på ”Tea” fikk det plutselig veldig travelt med bysse- og messetjeneste under dekk. Skipperen skjønte at skyllebøtten som nå kom, måtte tas alene, uten verken moralsk eller fysisk støtte fra det øvrige mannskap. Stor var derfor gleden da første reaksjon fra skøyta var en dyp trønderbass som ønsket oss velkommen til Hortavær. Etterpå kommenterte skipper Brækkan på S/Y ”Victoria”: Det va et jemensamt folk er ute i have”.

 En gammel skole: Etter en god natts søvn vandret et par av oss i land for å se på det gamle skolehuset i Hortavær. Det vistes tydelig at det ikke hadde vært i bruk siden 1967. Vind og vær har etter som tiden har gått tydelig preget denne i sin tid så viktige institusjonen i en verden av holmer og skjær. Et samfunn som nok var mer preget av fysisk slit og kav for å livberge familien sin enn av boklige puslerier.Det var ikke vanskelig å se for seg jenta på sju år som sitter på pulten og ser ut av vinduet med vårsol som gjør berget blått og sølvfarget. Hun lener hodet mot handflata og drømmer seg bort. I en fordypning i berget ser hun en liten vannpytt som omkranses av engsoleie og gress med en slik dyp grønnfarge. En grønnfarge som bare finnes her ute hvor næringen til disse utværsplantene består av sjøsalt og fuglskitt. Snart skal sauene få de fineste små lam. Når de er kommet på beite på gressholmen, skal hun ro over. Da skal hun kose med ”Madeline”, den fineste sauen hun vet om. Den har en sånn fin ull som er så god å ruske i.

 Kurs mot Sklinna: Vi har også en drøm. Det er å komme oss ut til Sklinna før sørvesten som nettopp er meldt, setter inn. Egg og bacon serveres til frokost sammen med skikkelig kaffe, som serveres av en upåklagelig kokk. Etter skippermøtet setter vi kursen vestover i havet. Det er strålende sol og sørvestlig bris. Fulle seil settes og båtene duver i dønningene som alltid ruller innover fra havet. Vi seiler i store flokker med lundefugl og teist som først prøver å svømme fra oss, for så å dukke like ved skutesida. Ei ørn svever over en holme som glir forbi. Den blir angrepet av fem måker. I ett stuper de ned mot ørna og prøver å jage en vekk fra holmen hvor de har reirene sine. Einarsfallene passeres om babord. Det er smul sjø, men dønningene reiser seg skummende over grunnene. Sju mil lengre ut kommer vi til den sørlige innseilingen til Sklinna. Her dominerer grunnbrott og rumlingen fra havets åndedrag. I dag, lørdag, er det aldeles maksvær. Det er nok andre boller når storhavet hiver seg over grunner og skjær, når grunner på ti meter bryter så tåkelurer og klokkebøyer spiller tredjefiolin i stormens orkester.

 God havn: Vel inne på Sklinna har vi molo i nord som binder hovedøya sammen med en mindre øy, og i sør en molo som stopper det verste av sønnavindsstormene. Havna er meget god. Det er lagt ut fortøyningsbøyer og to kaier som gjør en landstigning enkel. På hovedøya kneiser jernfyret fra 1910 vel 45 meter over havet. Her er en velholdt fyrvokterbolig med en liten grønn plen som stelles med stor omhu – den er nærmest et paradoks på denne ytterste utpost. Det er tydelig at her ute er det skarven som rår. Det er anselige mengder av den, og den er lite sky. Setter man seg på berget, kommer den snart innen få meters avstand. Menneskelig ufred ser den tydeligvis ikke mye av.Måkene er selvfølgelig også til stede. I hekketida holder skarvene seg på bergene og i fjæra, mens måkene flokker seg oppe på de høyeste gresskledde partiene på øya. Utpå ettermiddagen settes seilene for nattehavn i Hortavær. Brisen fra vest – sørvest har frisknet litt til, og vi får fin bør inn mot Hortavær. Med ”Tea” på svai for to jern går mannskapet til hvile ved åtte glass slett. De andre båtene fortøyer til samme bøye som forrige natt.

 Hjemover: Søndag opprinner med sol fra nesten klar himmel. Vinden er vestlig, og vi gjør båtene klar for platt lens østover mot Helgelandsflesa. Her er det kun mest mulig duk som aksepteres av skipperne. Mannskapet forholder seg deretter, og på ”Sjasmin” skjæres i både spinnaker, bigboy og storseil. Det blir rått parti mot de andre båtene. ”Sjasmin” farer som rimelig forbi den ene etter den andre med en slik seilføring, og jammen er det moro å se hvilket fartspotensial som ligger i slike båter når masten stelles pent med og vinden er lagelig. Etter passering av Helgelandsflesa på styrbord side legges kursen nordlig mot Torget. Det er stø, men moderat vind fra vestlig kant, og etter et par timer er hjemmehavnene i sikte.

 Fin tur: Turen til Sklinna og Hortavær er en fin båttur hvis man påakter været. Overfartene er passe lange på maksimalt 28 nautiske mil. Fuglelivet er overveldende, fisk er det ingen problem med å få, og er man så heldig å treffe folk i noen av værene, blir man tatt i mot på beste måte. Brønnøy Seilforening takker for gjestfriheten på Hortaværet og i Sklinna. Er det noen av leserne som kan tenke seg å delta som mannskap på lignende turer, er dere hjertelig velkommen til å ta kontakt. Vi deler gjerne våre opplevelser med flere på kortere eller lengre turer.