Noen av båtklubbens medlemmer er mer på farten enn oss andre, Svein A. Hansen er så desidert en av dem. Her følger hans historie fra:

SOMMERTUREN 2002 MED ”SJASMIN” TIL SHETLAND OG FÆRØYENE

Mannskapet besto av:

 Torvald Nordsætra       Elektriker og sauebonde. Høvedsmann på fembøring.

 Bernhard Marthinsen   Elektriker. Mannskap på fembøring. Har seilbåt sjøl.

 Brynjar Pedersen.         Elektriker.  Mannskap på fembøring.

 Anne Carin Mørch.       Sykepleier.  Fersk i båtlivet, men glødende engasjert.

 Inge Kirknes.                Førskolelærer og bonde. Ikke helt fersk i båt, for han har vært i Marinen.

 Svein A. Hansen.           Kan vel sies å ha vært  med på det meste som har med båt å gjøre.

Det er klart for langtur med ”Sjasmin”, en Willing på 31 fot. Sterkbygget og uforskammet god sjøbåt. Skuta er   brei i skroget så hun klarer seg utmerket på åpent hav. Og åpent hav er ikke helt ukjent for den dama…. Hun har seilt to regattaer mellom Stavanger og Banff i 1988 og 1989, og på  sistnevnte turen fortsatte hun fra Banff til Kirkwall og Lerwick før hun satte kursen hjem til Brønnøysund.

I 1992 seilte ”Sjasmin”med tre manns besetning fra Brønnøysund og rundt Island – motsols. Vi var innom Reykjavik og Vestmannaeyar før vi satte kursen hjemover igjen. En flott tur til et gjestmildt land  og folk. Mannskap på turen var Svein Skogmo, Johan Ormøy og Svein Hansen. Været på denne turen var alt mellom blikkstille og sterk kuling imot. Da vi kom til Reykjavik og skulle tenne parafinlampa i salongen, var der ingen veike…. Båten hadde stampet såpass kraftig, at hun hadde slått veiken nedi beholderen!! Båten har en relativt kraftig motor, - en Sole på 25 hk som er tilpasset et Yanmar seildrev type SD20. Dette fungerer utmerket. Hun har høy rigg, og er utstyrt med standard seilgarderobe, og har i tillegg spinnaker og Big Boy. Som regel seiler hun uforskammet godt. De gangene hun ikke gjør det, er det vår egen feil.

Vi har tenkt oss vest i havet  - i vikingenes fotefar. Shetland og Færøyene er målet. Vindretning og styrke setter av og til  opp både muligheter og begrensninger, så vi får se. Båten er i tipp topp stand, og mannskapet er håndplukket og  alle er sugen på langtur.. Det har noe med dette som befinner seg bak horisonten…. 

Det er hele tre elektrikere med som mannskap. Vi fleipet litt med dette, og  mente vel at om vi ikke hadde hatt totalhavari på det elektriske anlegget før, så fikk vi det nå!! Det holdt nesten på å gå slik……

Langtidsvarselet forteller om rolige vindforhold.  Vi aner på forhånd mye motormas. Skuta er vel forberedt, det er fylt opp til randen med proviant, diesel og vann. Skuta har ligget en stund og nykket utålmodig i tampene i Gårdsøyamarinaen. Ho e klar til dyst – uansett vind og vær. ---Nystoffet og polert i bunnen er hun og. Det siste av proviant ble hentet fredag kveld, sammen med is (til isboksen) fra Ebbesen Eftf. Trude svigerdatter kommer med en flaske Drambuie – til felles kos på turen.

LØRDAG 13/7.

Avgangen er satt til kl.0900. Torvald kom først ombord, og han er like utålmodig som skuta er!! Så kom  Brynjar, Bernhard og Svein, avgang kl. 0855, - 5.minutt før tiden. I stilla og solskinn. Vi stakk først innom honnørbrygga inne i byen. Der ligger fembøringene  ”Frøya”og ”Einar”. En kort prat med folkene der, og en liten avskjedsseremoni, hvor gode venner har møtt opp for å se oss vel av gårde, med klemmer og masse godord  medfølgende ha det bra og god tur. Det ble overrakt en stor pose, inneholdende røykalaks, flatbrød og rømme. Gjett om det skal smake. Gode venner er gull verd.

Vi kurser sørover leia, - først i blankstilla, og senere en liten trekk av N-NØ -NV bris. Bruker både seil og motor til vi passerer Rørvik kl.1645. Brynjar gir uttrykk for at han helst ville slippe all denne motorduren. Han skulle få mer av den sorten senere! Bernhard rigger seg til på fordekket – og leker turist, med sololje – og pute. Gutten har ferie!!! Torvald derimot, slipper ikke sola til. Han er kanskje redd for å bli solbrent? Skipperen lufter sure tær – i motvind, men ingen protesterte. Dette ser bra ut. Brynjar har lange lavmelte samtaler over mobiltelefonen. Sjøvaktene ble satt, og vi går 6/6 om natta – og 4/4 om dagen. På den måten  skifter vi på å ta den kjedelige ”Hundevakta” mellom kl.0200 og 0800.

Etter brua i Rørvik heiste vi spinnakeren, og hadde en flott seilas med 7 – 8 mils fart til vi hadde passert Buholmsråsa. Fembøringsfolket nikker gjenkjennende. Dette hadde de sett før. En Spinnaker er egentlig et modernisert råseil. Emelius Kvalholm skrev i visa ”Råseilminner”: ”Brasen på vantet te vantet va spent”. Presis det samme kan vi gjøre på en moderne havseiler i dag. Det er samme utstyr!

Vi stakk innom Sandviksberget og hentet de to siste av mannskapet: Skipperdattera Anne Carin og hennes mann Inge ”ifrå Lættnesvåja”på Inderøy. Skipperen hadde plukka ut begge høreapparatene ( av taktiske årsaker?), - så til å begynne med  trodde han at Inge var musiker av yrke, for han snakket stadig om kornetten. Senere satte skipperen inn apparaturen igjen, og da kom det for en dag at Inge snakket om Korvetten !!. Han hadde fartstid i frå Marri`n, og ha vårri på sjø å sailtvatt`n før!!! Anne Carin og Inge hadde med seg ferske jordbær og fløte fra Innerøy. Gjett om det smakte. Torvald mumlet litt om at vi måtte ha kveldsmat også. Jordbær var ikke skikkelig mat, som satt under sidebeinene mente han. Dette var vi helt enige i, så det ble skikkelig kveldsmat også. Proviant hadde vi rikelig av. Det var folk med erfaring som sto for provianteringen.

Problemet med vektfordeling og slagside mente vi var løst da Inge mønstret på. Vi prøvde å passe på at han og Torvald befant seg på hver sin side i båten. Da var skuta i trim. Hvis de to befant seg i samme side, hadde vi øyeblikkelig 18 grader slagside!!

Svære folk er gode å ha når man skal halse i sidevind, men hva skal man med halskarer i daustilla? Men du verden –  vi ville ikke unnvært noen av dem, for enhver pris. Herlige folk!

Kommunikasjonsbehovet er sterkt fremtredende – over mobiltelefon. Seks mobiltelefoner holder et svære leven døgnet rundt. Meldinger blir sendt og mottatt i de mest utenkelige tidspunkter og situasjoner. Det piper om innkommene meldinger i skap og skuffer, lommer og hyller, - alt etter hvor djevelskapen ble slengt ifra seg. Det ble ikke merkbart stille på den fronten før vi var så langt til havs at ingen hadde dekning.

Brynjar og Bernhard rigget seg til i hver sin stikkøy på hver sin side av motoren. Der ville de være. Brynjar på styrbord, og Bernhard på babord side. Med hodet innover (bakover) i  køya. Der lå de godt, og vi så bare beina som stakk ut som tegn på at her var det frivakt.

Vi hadde av og til problemer med å få verbal kontakt med de to karene når de skulle på vakt. De hørt jo ingenting inni hullet der bak, bortsett fra motordur. Skipperen truet med både dynamitt og fenghetter for å få dem ut, men ingenting hjalp. Men han fant på råd.  Varmluftrørene fra det nymonterte propanapparatet går ca. 5 cm over hodeputene bak i der, så han slo varmeapparatet på full guffe.

Karene kom ut av hullet med en imponerende fart, stiv i blikket. ”Ha du tænkt å drep oss??”

SØNDAG 14/7.

Vi fortsatte sydover. Skipperdattera Anne Carin er ”hekta” på varmvatn! Ho prater stadig om dette varme vatnet som er så nyttig å ha på en termos til ulike formål. Ideen var jo utmerket. Men, først måtte ho gjøre seg til  kompis med parafinprimusen med hurtigfyring, og det er det ikke alle som klarer. Ei sånn primus har sine nykker og innfall, og bærer det riktig galt av sted, kan du sette fyr på hele båten, men skipperdattera ble fort bestevenner med apparaturen. Men noe særlig mer snakk om varmvatten blei det ikke utover turen.

Kanskje markedet ikke var så stort?? Det var vel såpass varmt i været at behovet for varme drikker ikke var så utpreget. Vi hadde vel heller behov for noe kaldt å drikke i stedet.

Vi hadde ambisjoner om en mer vestlig kurs, men vi fikk oss liksom ikke til å lausrive oss fra fjæresteinene sydover leia. Værmeldingene varslet sydvestkuling, så vi drøyde i det lengste. Stamping i motvind for motor på åpent hav kan bli mer slitsomt enn man setter pris på…. Florø var i utgangspunktet målet, fordi det er korteste distanse derfra til Shetland. Været var foreløpig bærre lækkert. Hengkøya ble spent opp på fordekket og ble flittig brukt, - med vekslende innhold. Det ble spørsmål etter ett eller annet som vi ikke fant… Da kom det: ”Vi får høyr me hainn pastor`n så legg i framskått`n å les Bibelen 2!”

På Ringholmen ble det et kort opphold, med en bedre middag og en kald pils i sommervarmen. Ringholmen er en herlig plass. Hvorfor får vi ikke til noe sånt hjemme??? Med en flott restaurant – på ei brygge!!

MANDAG 15/7.

Vi fortsetter sydover leia i mer eller mindre blankstilla. Solèmotoren durer trutt og trofast sammen med at seil blir heist så snart vindpila lurer seg utpå sidelengs, men  i følge loven om tingenes iboende fandenskap, så smatt pila rett i baugen to minutter etter seilhiv, så det var bare å plukke klutene ned igjen. Vi passerte Ålesund kl.0530, omtrent på den tiden effektive møringer starter arbeidsdagen. Og så….. etter noen få timer skulle vi runde Stadthavet. I loggen står det: SV Bris, noe sjø… Det hoppet jo relativt mye, - og hele mannskapet var uvante med bevegelsene, så en del av oss ble vel mer eller mindre uvel i mageregionen, – men slikt går jo over når det stilner av igjen. Inge forfattet i halvsvime et poetisk mesterstykke. En ny type fadervår – i fortvilelse:  ”Kjære Gud, - du så  bur på Stadt, Kainn du ittj prøv å lægg have flatt??”. Stadt er et beryktet havstykke som har en spesiell topografi og strømsetting som gjør at det skal ikke så veldig mye vind til før bølgene kan bli ganske så rotete og ubehagelige. Vi fikk merke det ja….. Willingen er en knakende god sjøbåt, men hun vil gjerne danse som en dupp…

Passerte Måløy – og videre forbi Hornelen som kneiste stolt langt der oppe over mastetoppene. Sydlig vind, og motorkjøring hele tiden etter at vi passerte Eggesbønes. En del håndklær og sengeklær ble våte, uvisst av hvilken grunn, og AnneCarin tørker klutene ved å surre dem på vantene. Skipperen var livredd for at noen kunne se oss på leia. ”Vi kjæm i avisån på deijnn her måtin”.

Til Florø kom vi i vant stil, - for motor, og fylte diesel og vann før vi skulle finne oss kaiplass for natten. En båt på vei ut, signaliserte visst at gjestehavna var full av båter, og at den var stengt. Dette hørte  ikke skipperen. (Det er store fordeler med å  ta ut høreapparatene!!). På innsiden av gjestemarinaen – ved ei privat brygge var der jo en ledig plass. Vi bakket inn med hekken først med profesjonell stil, og la oss til ro… En  av de innfødte med stort markeringsbehov kom og advarte oss om at dette var en høyst privat plass, og at eieren ville returnere snart. Det gjorde han ikke det så……. Roen falt over skuta ganske fort. Frekkhetens nådegaver sto oss bi,  eller – kan hende vi handlet i god tro???

Kommentar fra Brynjar: ”Dæ her båtlive e dæ væsst e ha begynt me.” ” Vi har dæ ailtfør jæfft”. Bernhard står som regel ”på hau” og grev i  en gul sekk..” Hainn  ælska gule sækka“. Komentar fra Torvald: ”Ja – te hælsike. Lætt`n gravvæ. Dæ e hainns sækk!”  

Bernhard ja, - han rigger seg elegant til i dobbeltkøya i salongen for natta, ettersom „turtelduene“ er plassert i forpiggen. Torvald har vaglet seg på langbenken i salongen. Bernhard rigger opp ryggstøet på langkøya som lydskjerm før han legger seg, han har veit  av erfaring at det trengs. Tømmerhøggar`n ifrå Sæterlandet dreg "erfaringsmæssi mykkjy" tømmer i løpet av ei natt ja… Og det er beundringsverdig at ikke Torvald datt i dørken fra den smale benken når han sov!! Det er rart med den der kjøltøngda du!!

TIRSDAG 16/7.

Startet med at det regnet – for første gang på turen. Vi spiste frokost i samlet stil, og kastet loss, og kjørte rundt neset til Kystmuseet, etter sterk anbefaling fra Torvald. Han hadde vært der før. Mye interessant - og et flott museum. Kystkulturen er temmelig lik vår egen nordlandske, men gjenstandene er litt forskjellig utformet, så som båter, klær og fiskevegn. Etter dette oppholdet ble kursen satt rett ut Rekstrafjorden – og mot Lerwick på Shetland. En nordlig bris gav oss  bør – uten motoren for noen timer. Regnet sluttet også..

Skipperen  må ofte  late vannet. Mannfolk over en viss alder må ofte det ja… Av sikkerhetsmessige årsaker står vi ikke karslig og pisser over rekka. Vi setter oss på do. Det er ikke fullt så karslig, men langt sikrere. Men – der var det som regel opptatt – og spesielt opptatt ble det etter at skipperdattera kom om bord. Skipperen har aldri helt skjønt hva tøtta gjør på do, - så lenge  av gangen…..

”Før i ti`n” klarte han å holde seg. Han hadde selskapsblære den gangen. Den blæra har han ikke lengere, så når han må pisse, så må det skje nu!! Men – nå som før -  når han ville på do, så kom det fra andre sia av døra: Veinn`t  te e e færdi”.  

Godt å  oppdage at på enkelte områder så har ikke verden flyttet seg en eneste meter.

Men – du dæven kor pesstrøngan man kan bli a sånt!!

Vel ute på åpent hav om ettermiddagen fant skipperen på at det skulle dorges etter makrell. Ei kort stund etterpå var ei halv bøtte  småmakrell vel om bord. Erfaringsmessig herlig mat. Torvald våknet av frivakta si, og ble konfrontert med at det ble sprøstekt blodfersk makrell til middag. ”Nei – ikkji fan om e trur dæ der nei,” var hans korte lune kommentar. Skipperen spratt opp som et lemen: ”Trur du e lyg??”. Det var bare en stor porsjon selvbeherskelse som gjorde at ikke Torvald  fikk heile makrellbøtta tredd nedover ørene som bevis… Dæ sku ha vårtti leven då… Makrellen ble behørig partert og filetert, og skipperdattera imponerte stort da ho heiv seg rundt og steikte makrell til middag for fem sultne mannfolk – under sitt første reelle møte med storhavet. Sterkt gjort. Men - ho har imponert far sin før ho! Makrellpir surret i fløte var imidlertid ypperlig  spise som gikk ned på høykant.

Seinere på turen ble det av og til ymtet frempå om vi ikke skulle dorge etter litt makrell igjen??? Far sin vet ikke om noe annet menneske i denne verden som kan si så kontant NEI, - på en så markert og spesiell måte, - som dattera si. For å  sikre seg en makrellfri tilværelse for resten av turen, dumpet hun likegodt fiskepøsa overbord vest i  havet…. Den stramme makrellukta – og parafinos av primusen -  samtidig som man er disponert for sjøsyke – er  sterke  saker i kombinasjon. Dette ville hun ikke ha noe mer av nei.

Om natta passerte vi en oljeby, med masse plattformer  med gassavbrenningsflammer og lys. Både Statoil, Gullfaks og flere engelske selskap holder til der på hver sin side av ei delelinje mellom England og Norge. Høvedsmannsvakta ville prøve ut sikkerhetsrutinene på en av plattformene, og styrte (u-)lovlig nær….Rutinene var visst helt i orden, for en pågående supplybåt begynte å sette baugen må oss, og vi vek unna. (Va det jag som styrte for nære?? kommenterte Bernhard).

Vinden stilnet mer og mer av, så vi startet motoren.

ONSDAG 17/7.

Gikk vi for motor over blankt hav – i solskinn. Jo lengre vest i havet vi kom, jo mindre vind, og utpå ettermiddagen – blankstilla – praktisk talt. Brynjar har fått dekning på mobiltelefonen. Han sitter lavmelt og snakker et språk en del av oss andre ikke forstår. Han kobler opp sin bærbare PC mot telefonen, og kan etterpå berette at han nettopp har reparert en feil  i sentralbordet på en butikk på Vega - Midt uti villhavet!! Bernhard svarer opp på dette med en historie om at han har reparert en gearboks på en bil  med PCèn en gang. Han ble ikke trodd. Torvald underholder i cockpit med bisarre historier fra sitt liv på Sæterlandet, om splintrede lange ski i barndommen og – senere i livet – graværer som lander på rygg – oppå Torvald i en bekk - i en rå maktdemonstrasjon.

Utpå ettermiddagen brølte Svein at han så land. (Kan hende han  hadde  øvelse i  å finne land i horisonten fra før??)

Vi passerte tett oppunder sydpynten på øya Bressay, og der så vi  en åpning i fjellet nede ved vannspeilet. Vi gikk tett inntil, og fjellknausen hellet utover over oss. Det er 13 år siden sist ”Sjasmin” var her i 1989.  

Øverst på knausen - høyt over mastetoppen, sto det en stor vær og kikket lengselsfullt ned på oss. Det ble øyeblikkelig øyekontakt mellom væren og Torvald…. Vi foreslo å helle ”Milo” i sjøen – så væren fikk lyst til å hoppe uti, men – det var for høyt.

Svein var sterkt inne på tanken om å kjøre ”Sjasmin” gjennom hullet i fjellet. Det ville i så fall vært garantert første gang en Brønnøybåt hadde seilt gjennom der. Fornuften seiret. Det hadde ikke vært så kjekt for resten av turen at mast og rigg ble hengende igjen i  taket på ei grotte på Bressay på Shetland.                        .

Nordavinden peip rundt ørene da vi gikk for motor siste biten opp sundet inn til Lerwick havn. Fant oss en lun plass lengst inne ved kaien, - og tok kveld.

Men – først var det dåp. Alle ”nykommere” til våre vikingøyer i vest fikk en drøy dram whisky – skjenket i buken på en lundefugl som Svein hadde med til dette bruk. Stor stas. Siden var det ”landgang” og felles avtale om hvor nøkkelen til båten lå gjemt, - og borte vekk var de fleste. Bernhard var den suverene gentleman på by`n. Han lanserte et nytt sjekketips vi andre ikke hadde hørt om før: Et lett anstrøk av tannkrem i munnvika! Ingen fikk senere vite om det virket. Den samme Bernhard er formelig ”hekta”på Jegermeister. Han skal ha Jegermeiseter til det meste han setter til livs, og vi lurer en stund på når tid han forlanger dette stoffet i lapskausen!

TORSDAG 18/7.

Avslapning, - ferie. Rusle rundt og kikke på mennesker og i vinduer. Vi aner historikken rundt oss, hvor disse øyene har utviklet seg fra å være sterkt norskpreget og livsgrunnlaget var sauer og fisk, - til nåtidens oljevirksomhet, og et samfunn er sterkt skotskpreget. På 60 og 70 tallet var Lerwick havn full av fiskebåter = linebåter og snurpere, og de aller fleste var norske. Nå er der knapt en lokal fiskebåt å se, og havna bærer preg av oljevirksomheten. Vi ante en omstillingsprosess som ikke alle lokale krefter var enige i. Klubbvimpel fra Brønnøysund Båtforening og plakett fra Brønnøy Kommune ble overlevert Yactklubben. Litt markedsføring er bare positivt.

FREDAG 19/7.

Var det handledag. Vi kontaktet skipshandleren, som utstyrte oss med diverse esker og kartonger  med vekslende innhold. Det ble pakket og stuet og flyttet rundt på det meste. Stadig flere esker/dåser/plastposer osv. forsvant i buken på stakkars ”Sjasmin”  Men – ”dama” er brei i skroget, og har en utrolig bæreevne.

Brynjar forspiste seg på Fish&Chips. Han tålte ikke lukta av stoffet senere. Svein var også borti noe lignende, og fikk magetrøbbel i noen dager. Vi etterfylte ferskvannssekken, og fylte opp isboksen med mer is, og forlot Lerwick kl.1730. Navigerte mellom Shetlandsøyene nord og senere vestover. Vi gikk mellom Bressay og Mainland, videre nordover og mellom West Linga og Whalsay, videre forbi Lunna Holm, vestover gjennom en meget sterk motstrøm i Yell Sound. Her passerte vi øyene i rekkefølge: Samphrey, Bigga, Brother Isle, Lamba, Litle Holm, Muckle Holm, så forbi siste utpost mot storhaver som heter Ramna og Outher Stack, og så ble kursen satt for Thorshavn med en NV kurs på  300 grader. Vi seilte godt til å begynne med, men… vinden var NØ avtakende. Frisk vind fredag kveld, som minket av utover natta og neste dag til blankstilla.

LØRDAG 20/7.

Motor og seil dro oss vestover havet med 5 –6 – 7 knop fart alt ettersom strømmen skiftet. Vi var så absolutt på besøk i havhesten og havsulas rike. Ikke en eneste fiskebåt var å se. I disse farvannene var Svein på makrellfiske med snurpenot på syttitallet, og det ble tatt svære mengder opp – til oppmaling/fiskemel…..

Motoren vår har begynt å protestere på all denne kjøringa i stilla. Sole`n har fått kolikk. Han har luft i systemet sitt. Han sakker på farten av og til, og minner oss på om vi ikke skal seile snart?? Fremdeles lite vind, - motorkjøring og godvær. Når man er på en såpass lang tur som dette, kan man dessverre ikke ligge å reke av gårde med 2 – 3 knops fart. Da ryker den tilmålte ferietida fort… Det er best å kjøre på….Ikke alle er like begeistret for det da… Når vi så absolutt skal ha bare ett problem på hele turen, så er det like greit at problemet er – for lite vind.

Hele dagen går med til avslappende virksomhet. Halvparten av oss er på vakt – og bare gjør ingenting. Sattelitene på himmelhvelvingen viser vei, og autopiloten lystrer blindt og styrer etter en elektronisk strek, - mot Færøyene. Data er imponerende greier. Den andre halvparten av oss sover, - eller prøver å sove. Lyder og uvante bevegelser forstyrrer ofte en sammenhengende John Blund, - men det er ikke så enkelt, når seks mennesker skal leve oppå hverandre i en 9,5 meter båt. Vi prøver på å ta hensyn til hverandre, - med vekslende hell…. Det gnisser i en våt skosåle, det skraper i ei sikkerhetsselekrok i dekket, - 30 cm over et hode som forsøker å sove. Slik er det bare. Sove ja. Skipperen oppdaget ganske fort på turen at de fleste av gjengen var temmelig utslitte av livet på land. Å være på jobb i dag er stressende greier. Behovet for hvile og søvn var temmelig akutt til å begynne med. Etter hvert  som dagene gikk, ble det gitt uttrykk for at man følte seg utsovet, og uthvilt – for første gang på lang tid.   Da føler man at man har ferie, med å koble ut og bare leve med i seilasen. Det gjorde godt i sjela hos skipperen å oppdage at de folkene han hadde invitert med på langtur, virkelig hadde nytte av turen.

SØNDAG 21/7.

Utpå natta  skimtet vi de høyeste fjelltoppene på Syderø. Den høyeste nuten er Nabben på  1920 meter. Denne står helt på nordspissen av Syderøy (Suderø). Kl. 0510 ankom vi Torshavn på Færøyene. Vi varslet havnekontoret over VHF at vi kom, og hvor vi la oss, og bestilte samtidig toller om bord. Færøyenes nasjonalflagg og gulflagget er på plass. Vi er proffe på dette….

Den lokale marinaen var full av fiske/ fritidssjarker. En del færøyske båter ser vi også, med det spesielle kraftige springet i skroget, men der var også en mengde norske. Hansvik, Rana, Viksund, Viknes, osv.osv. ”Bjørg”av Torshavn ble behørig tatt billede av. Alle båtene hadde radarreflektor i masta. Dette på grunn av at der er mye skodde og nedsatt sikt – stort sett hele året.

Vi fortøyde alongside ei norsk Colin Archer skute, lengst mulig oppi marinaen. En lysvåken og bli Vefsnungdom spratt opp av ei luke og ønsket oss velkommen. Like etterpå dukket det lokale politi opp.. Jasåja, - hva galt tror de vi har gjort nå da?? Neida – politi-karen var bare hyggelig han når han hørte at vi var bare nordmenn om bord. Han ville helst ikke ha besøk av engelskmenn!!. Det der Shengen-samarbeidet fungerte visst ikke så bra. Vi torde for all del ikke å tipse politiet om at vi hadde en lyshåret og blidspent kar om bord som  enkelte ganger slo over på svensk dialekt, - så det gikk bra.

Like etterpå kom  en hyggelig toller om bord. Ny omkalfatring i skap og benker. Vi  ”kjørte rent løp” og  begge benkene akterut ble behørig låst med hengelås og forseglet – med sitt innhold -  til avgang. Det vi ikke husket på i farten, var at all  poteten fra Ebbesen og fellespilsen også var nedi der!! Vi var fri for øl og poteter under hele oppholdet i Torshavn, men det var ikke noe stort savn akkurat, for vi spiste våre herlige måltider med grindhvalkjøtt, og lundefugl  og gud vet hva ellers vi satte til livs ,på en utmerket restaurant i nærheten. Vi koste oss veldig…

På et skilt på kaien sto det: ”Her er ikki løyvt at skola fisk i sjønum.” Sjøvannet helt oppe i havna var tydeligvis ikke helt rent nei.

Vi lå  rett nedenfor den lokale båtforeningen, hvor vi hadde tilgang til  klesvask, menneskevask og toalett. I tillegg hadde vi gratis landstrøm og betalte ingen havneavgift. Vi hadde det som grever. Klubbvimpel fra Brønnøysund Båtforening og plakett fra Brønnøy Kommune ble overlevert formannen, og i retur fikk vi deres klubbvimpel med tilbake. Deres vimpel er behørig hengt opp i klubblokalet på Gårdsøya. De lokale båtfolkene ga uttrykk for at det var  ikke hverdagskost å få besøk fra Norge, og slett ikke fra plasser så langt nord som Brønnøysund. De fleste visste ikke hvor Brønnøysund var hen, men da vi sa at det var hjemplassen til Steinar Bastesen, visste plutselig alle hvor det var!!

MANDAG 22/7.

Handledag. Diverse butikker ble besøkt, og poser og esker rydde over rekka. Det er beundringsverdig hvor god plass det er i benkene på en Willing!! Skipper og  høvedsmann har ordnet med landstrøm for lading av batteriene, mens en del av mannskapet har klarert ut hotellnøkkelen. Det ligner på mytteri! Utpå ettermiddagen gikk Bernhard, Torvald og Svein inn på nærmeste café på kaia, for å spise litt. Vi ble sittende på noen spinkle stålrørsstoler. Mens vi satt ved bordet, seilte plutselig Torvald ”på ræv” bakover  på gulvet. Stolen han satt på gikk opp i sine enkelte faktorer – og knakk sammen. Diagnose: tretthetsbrudd i sveisene. Vi var enige om at stolene på Færøyene ikke var beregna på ”vaksi” folk!!

TIRSDAG 23/7.

Fortsatt handlerunder!!  En del av oss handlet tax-free, men det var et svære byråkratisk leven å få refundert de kronene. Vi hadde satt avgangen til kl.2200 på Tirsdag kveld, riktignok med innlagt protest fra skipperdattera. Ho hadde visst ikke handlet ferdig og ville være et døgn til. Ho blei nedstemt.

Utpå dagen fikk vi fylt opp med diesel og vann, og fikk også fylt opp isboksen med is. Isen kom – med trykkluft ut gjennom et digert rør som lå på kaien – med åpningen strategisk plassert med retning ”Sjasmin”. Da isspruten kom fykende, fikk hun en skur over seg hun aldri har opplevd før!! Der var is overalt…. Torvald prøvde å holde en søppelsekk foran åpningen på røret. Den søppelsekken er  det ingen som har sett siden!! Isklumper skutt ut av et rør med trykkluft er sterke saker. Kraftig ”naggelbett” fikk vi og! Det gikk litt bedre med ei pøs.

Vi avsluttet Færøyoppholdet med en tre timers ridetur. – På Islandshester….. Vi ble behørig hentet på kaien og kjørt langt oppi åsene til en  hestestall med ”manesje”. Da de to tungvekterne våre: Torvald og Inge svingte seg i salen, så  var det noen som påsto at det bar i gråten med to av hestene!! Dette var visst tunge greier ja!. Det  var flere av hestene som burde tatt til tårene da vi skulle demonstrere våre rideferdigheter!! Etter et par introduksjonsrunder i ”manesjen” – bar det ut døra og opp i åsene med oss. Vi hadde en uforglemmelig flott ridetur i en – karrig – men dog så vakker natur, på sin særegne måte. En sterk opplevelse som vi vil minnes lenge.

Inge og skipperdattera fikk et spesielt glimt i øynene begge to da de kjente lukta av hest. Mon tro om der ikke blir hest snart i Lættnesvåja ?? Langt oppi åsene over byen så vi ”bergblomster” mellom småsteinene, og et par tjeld satt og koste seg der oppe. Begge deler langt ifra fjæra, der vi er vant til å finne dem... Klar himmel og sol. Sjeldent pent vær der vest i havet, hvor det som regel er overskyet, yr og skodde.

Torvald  sin hest slet i bakkene stakkar. Det var visst tungt å være hest den dagen, for den ble akterutseilt. Da slo den over i trav for å nå de andre hestene igjen. En hest i trav er ikke det beste man sitter på når man ikke har øvelse. Den øvelsen hadde ingen av oss nei… Torvald stakkar hadde i tillegg feiljusterte stigbøyler som var for lange, så han fikk det vondt en stund. Det kom med en uvant ynkelig stemme ifra rytteren: ”Hvis e ikkje klaræ å rest saker å ting på plass igjæn ætte dæ her, så har e liti å farra me når e kjæm heim!!”

Vi hadde en unik utsikt fra åsene vi red på, og skipperen speidet bekymret østover havet. Så snart, hvis vi kom oss helskinnet ned av hesteryggen, skulle vi seile hjemover, men der var ikke en krusning å observere  så langt øyet rakk.

Kl.2320 kastet vi loss, og tok farvel med Færøyene og Torshavn. Et ganske spesielt øysamfunn, som appellerer til noe i oss. Vi føler oss hjemme der, og føler at vi har noe til felles med folkene der langt vest i havet. Blankstilla og ”lakka hav” var det som møtte oss utafor moloen. Skipperen tok første vakta, og satt snart alene i cockpiten. Motoren snurret på sitt, med sine 2200 o/min, og autopiloten bare styrte og styrte – lydløst og diskret. Men, - motoren har stadig ”kolikk” og fusker med turtallet. Maskinisten har erfaringsmessig mistanke om at dieselfiltrene er fulle av skitt.

ONSDAG 24/7.

Like over midnatt kom fullmånen opp – i sør. Et uforglemmelig syn. Trillande rund og stor, - og hang så vidt over en skystripe i horisonten et par tre timer før den seig nedi igjen og forsvant. På formiddagen  ropte plutselig skipperen: ”Se der Anne Carin! Der ligger det en hval og sover.” Stor oppstandelse. Vi styrte borttil. Noe svart og ovalt lå og fløt tungt i sjøen. Det viste seg å være  et svært  fenderverk av gummi. Fra ei kai, eller en oljeinstallasjon.

Utpå dagen fant  Torvald og Svein ut at de skulle befri motoren for kolikken den hadde. Det stemte at filtrene var fulle av skitt – som vi hadde fått om bord da vi fylte diesel  i Florø. Etter filterskifte, fungerte motoren perfekt – som vanlig. En herlig motor det der. I loggen står det: Nordlig flau vind, klart til skyet e.m. og kveld. Vaktene går  slik: 0200 – 0800 / 0800 – 1200 /  1200 – 1600 /  1600 – 2000 / 2000 – 0200.

Skipperen laget middag i dag. Hermetisk erter kjøtt og flesk i ei stor gryte, litt vann, fløte, kjøttkakesaus og ”rett i koppen” av ukjent merke – og til slutt to poser potetmos som røres rundt. Det skal være så  tjukt at sleiva står av seg sjøl i gryta. Stødig kost som  holder seg i ro på tallerkenen, uansett hvor mye båten slingrer. Middagen gikk ned på høykant. Den ble døpt ”Sveins kulingsvarsel.” Det skal stort mot til for å servere slik mat i akterlig vind.

Utpå kvelden så vi hundrevis av  småhval som holdt en fantastisk akrobatikk rundt oss. Da Anne Carin fikk høre om dette, ble hun  skuffet over at ingen hadde vekket henne. ”Dæ e fine greier” ”Dokker får sjå en masse kval, mæn e får sjå bærre dækk så rek i sjø`n.!

TORSDAG 25/7.

Samme vær og vindforhold utover dagen, men vi har fått værmelding som forteller oss at vi skal få en sydlig stiv kuling som senere skal dreie vestlig. En kuling, - først på siden, og senere inn akter, tar vi så gjerne imot. Så får enkelte av oss prøvd det og. Kulingen kom utpå kvelden. Vi revet inn vel halvparten av storseilet, og satte kryssfokka. Genua 1 ble surret langs rekka på babord side. Vinden økte på utover natta til sterk kuling fra syd.

FREDAG 26/7

Utpå natta berget vi inn resten av storseilet, og seilte videre bare på kryssfokka. Ved vaktskifte kl.0200 krøp to mann frem på dekket for å surre genuaen bedre til rekka. Skipperen styrte for hånd. Han la båten unna været for at karene skulle få bedre arbeidsforhold.

En skikkelig ”brekker” kom stille og rolig bakfra. Farten på båten var omtrent den samme som båra, som reiste seg opp bak båten, og formelig datt rett ned i cockpiten. Skipperen fikk brekkeren tredd nedover ørene og sto plutselig i varmt sjøvann til livet. Ingenting ble skadd, men vi fikk en sterk følelse av at det var krefter i sving rundt oss! I sånne situasjoner er det godt å ha et godt mannskap, og alt sikkerhetsutstyret i orden.

Den natta lærte vi at man surrer ikke seil langs rekka når man venter kuling på åpent hav. Babord rekke var mer eller mindre under vann hele tiden, og  genoaen ble slitt i stykker. Senere på natta dreide vinden på Vest, og vi fikk platt lens østover mot Slettringen Fyr på Frøya. Vi startet motoren og kjørte med 2000 o/min. Hun styrte best slik unna været.

Tidlig på morgenen våknet skipperen i babord stikkøye og stakk hodet opp av luka. Skipperdattera lå og sov i dobbeltkøya i salongen. Ho skulle ikke på vakt før om  to timer. Skipperen ble litt høgrøsta oppi lukeåpningen. Tunghørte folk blir ofte det ja… Dattera blei vekket av pratingen, og tok bunntenning: ”Du e akkurat så ongan!! Når du sjøl e fuillsøvvin, så e du ikkji så nøye på at vi ainner får søv!! Farsin  fekk tårån i auån. Det har gått noen år siden vi to sist hadde våre sammenstøt.

Kl.1720 ankomst Titran på sydspissen av Frøya. Her ble det kroppsvask, klesskifting, og senere middag på caféen. Herlig, etter tre døgn i en del slingring underveis, - spesielt på slutten. Man blir  klam i tøyet av slikt.  

Etter middagen sa skipperen fra at nå tok han frivakt og middagslur, og krøp under dyna i forpiggen. Nå kunne de andre bare gjøre hva de ville. Han regna visst med å få fred ei stund!! Han hadde så vidt sovna, da han letta fra madrassen. Båten formelig hoppet ut i synnavindskulingen igjen –  Det var  enkelte som ville HEIM i en fart. Senere fikk han bekreftet at to mann ville på Cornetten,og en til Gimle. Det gikk unna heimover ja… ”Råttibåtfolket” var ikke særlig begeistret for bare seil i platt lens på en finnekjølbåt. Det blir mye dansing, og autopiloten klarer ikke å forutse bevegelsene, så man må styre for hånd. De ville ha motor i tillegg for å roe ned  gemyttene. "Dæm e vant me lange kjøla dæm". Det gikk så det formelig suste heimover..

LØRDAG 27/7

Kl.0715 kort opphold på Sandviksberget. Skipperdattera og Inge ifrå Lættnesvåja bar på land – bar og bar. Det blei læmpa opp esker, dåser, poser, lause dyner, puter, pledd, og mykkjy ainna godt. ”Sjasmin”ble så merkelig lett på vatnet etterpå. Hun var ikke til å kjenne igjen…… og te fortar gikk ho…

Så – var vi bare fire igjen da, og heimover bar det. En frisk sydlig vind førte oss med ekspressfart over Folla, - forbi Rørvik, og videre nordover. Snart kom Lekamøya og Torghatten til syne, og kl.2000  var vi hjemme igjen. Hjemme etter to innholdsrike uker med en masse inntrykk som det skal ta lang tid å fordøye. En flott gjeng i lag på en høyst spesiell form for ferietur.

TAKK FOR AT DERE BLE MED!

(Skrevet spesielt til Anne Carin – i kjærlighet og respekt til  farsin si datter)

SVEIN OG ”SJASMIN”

*****************************************************

Underveis 15 døgn                          tils.347 timer

Av disse var vi til sjøs                      tils. 217 timer.

Under land                                      tils.130 timer

Motoren ble kjørt                                186 timer

Logget distanse på turen totalt      = 1351 n. mil